Stabilitetsprøving: Langtidskvalitetskontroll etter produksjon

Nov, 19 2025

En tablett eller injeksjon som kommer ut fra fabrikken kan se ut som den er i perfekt stand. Men hva skjer med den etter seks måneder, ett år, eller tre år? Det er her stabilitetsprøving kommer inn. Denne prosessen er ikke bare en formell rutine for farmasøytiske bedrifter - den er den eneste pålitelige måten å vite om et legemiddel fortsatt er trygt og effektivt når det når pasienten.

Hvorfor er stabilitetsprøving nødvendig?

Legemidler er ikke statiske stoffer. De reagerer med luft, fuktighet, lys og varme. En aktive ingrediens kan brytes ned, en tablett kan farge seg, eller en løsning kan bli turbid. Hvis dette skjer, kan legemidlet miste sin virkning - eller, verre, danne skadelige nedbrytningsprodukter. I 2021 var 17,3 % av alle legemiddeltilbakekall i USA knyttet til stabilitetsproblemer, ifølge FDA. Det betyr at pasienter fikk medisiner som enten ikke virket eller kunne være farlige.

Stabilitetsprøving er den vitenskapelige grunnlaget for å fastsette holdbarhetstid og lagringskrav. Uten denne testingen, ville fabrikkene bare gjettet på hvor lenge et legemiddel holdt. Det ville vært en risiko for hele helsevesenet.

Hvordan fungerer stabilitetsprøving?

Når et nytt legemiddel blir utviklet, legges det i spesielle kamre som imiterer ulike miljøer. Det er ikke bare en klimasjekk - det er en presis vitenskapelig prosess.

For vanlige klimaer (som i Norge) testes legemidlene ved 25°C og 60 % luftfuktighet. I varme og fuktige områder (som i Sørøst-Asia) brukes 30°C og 65 % fuktighet. Disse betingelsene er satt av ICH (International Council for Harmonisation), en global enhet som utvikler felles regler for farmasøytisk kvalitet.

Prøvene tas ut i faste intervaller: 0, 3, 6, 9, 12, 18, 24 og 36 måneder. Ved hvert punkt testes:

  • Utseende: Farge, form, konsistens
  • Kjemisk rens: Hvor mye av den aktive ingrediensen er igjen? Hvor mye av nedbrytningsprodukter er dannet?
  • Biologisk sikkerhet: Er det bakterier eller sopp i en sterile løsning?
  • Løselighet: Slår legemidlet seg opp riktig i kroppen?
Analysemetodene må være «stabilitetsindikerende» - det vil si de kan måle endringer som skjer over tid. Dette krever høyt utviklede teknikker som HPLC (høyytterligere væskekrmatografi) og massespektrometri. Alle metodene må valideres før bruk, og det tar typisk 3-6 måneder per metode.

Hva er forskjellen mellom langtids- og akselerert testing?

Det er to hovedtyper stabilitetsprøving: langtids og akselerert.

Langtidsprøving skjer under sanntidsbetingelser. Den tar 2-3 år, men gir den mest pålitelige dataen om hvor lenge et legemiddel faktisk holder. Det er den som brukes til å sette sluttdatoen på pakken.

Akselerert testing skjer ved 40°C og 75 % fuktighet i seks måneder. Den brukes ikke for å fastsette holdbarhet, men for å se om det er noen store problemer tidlig. Hvis et legemiddel brytes ned raskt under akselererte betingelser, vet utviklerne at de må endre formelen, emballasjen eller lagringskravene før de går videre.

En 2021-studie i Journal of Pharmaceutical Sciences viste at akselererte tester ofte feilet med å forutsi riktig holdbarhet. De kan si at noe er problematisk - men ikke hvor lenge det faktisk holder. Derfor er langtidsprøving uunngåelig.

Vitenskapsmann med HPLC-maskin på den ene siden, nedbrytt legemiddel på den andre.

Hvordan påvirker dette produksjonstiden og kostnadene?

Stabilitetsprøving er dyrt og tidkrevende. En enkelt studie for en legemiddelformulering koster mellom 50 000 og 150 000 dollar. Store bedrifter investerer 500 000-2 millioner dollar hvert år bare i stabilitetsinfrastruktur.

For små biotekbedrifter er det ofte umulig å ha egne kamre. Derfor utsetter 82 % av dem stabilitetsprøvingen til kontraktforskerorganisasjoner (CROs) som SGS, Eurofins eller Charles River Laboratories. En fullstendig stabilitetsprogram hos en CRO koster mellom 150 000 og 500 000 dollar årlig.

Men det er ikke bare pengene. Det tar 12-18 måneder å bygge et fullt kompliants stabilitetsprogram fra bunnen av. Det krever ekspertise innen analytisk kjemi, statistikk og regelverk som ICH Q1A(R2) og FDA 21 CFR.

Hva skjer hvis det går galt?

Feil i stabilitetsprøvingen har alvorlige konsekvenser.

I 2021 ble en produksjonsanlegg for kreftmedisin varslet av FDA fordi de ikke undersøkte utgåtte resultater fra stabilitetsprøvingene. Godkjenningen ble forsinket med 14 måneder - en tap på millioner.

En annen bedrift hadde problemer med fuktighet i stabilitetskamrene. Tre måneders data gikk tapt. Det forsinket en generisk legemiddelgodkjenning med åtte måneder - og kostet 2,3 millioner dollar i mistet markedstid.

Men det er også suksesser. I 2022 identifiserte en stabilitetsprøving hos SGS en farlig reaksjon mellom et nytt biologisk legemiddel og dets emballasje. Det ble avslørt før produksjonen startet - og forhindret et potensielt tap på 500 millioner dollar.

AI foresier nedbrytning av legemidler mens pasienten tar trygg medisin.

Hva er nye trender?

Stabilitetsprøving utvikler seg. I februar 2023 godkjente ICH ny retningslinje Q13 om kontinuerlig produksjon - en ny type produksjon der legemidler lages i en jevn strøm, ikke i batcher. Det krever nye metoder for stabilitetsprøving.

FDA jobber også med en ny retningslinje som foreslår reell tidstesting under produksjonen, ikke bare etterpå. Det ville være en revolusjon - men det er langt borte fra å være standard.

En annen viktig utvikling er bruk av kunstig intelligens. Ifølge PhRMA kan AI redusere stabilitetsprøvingstid med 30-40 % innen 2027 ved å forutsi nedbrytningstendenser basert på tidligere data. Det betyr at fremtidige legemidler kanskje ikke trenger 36 måneder med prøving - bare 18.

Samtidig blir det mer fokus på risikobasert prøving. ICH Q12 (fra 2018) tillater bedrifter å redusere prøving for legemidler som er godt forstått og stabile. En bedrift i USA rapporterte at de reduserte prøvingsmengden med 40 % uten å tape dataintegritet - og sparte 120 000 dollar årlig per legemiddel.

Hva er fremtiden for stabilitetsprøving?

Det er ingen tvil om at stabilitetsprøving vil forbli en nøkkelkomponent i farmasøytisk kvalitet. Men den vil bli mer effektiv. Framtidens prøvinger vil være mindre omfattende, men mer intelligente.

For komplekse legemidler som biologiske preparater, vil tradisjonell prøving forbli nødvendig - fordi de er så følsomme. Men for enkle, stabile små molekyler, vil AI og risikobaserte metoder ta over.

Regulatorer vil også kreve mer fra nye typer legemidler - som personaliserte medisiner og genetiske behandlinger. Disse er vanskeligere å teste, og det vil kreve nye metoder og ressurser.

Men det ene vil ikke endres: Ingen legemiddel skal selges uten å ha vist at det holder seg trygt og effektivt over tid. Det er ikke bare regelverk. Det er et ansvar til pasientene.